 |
 |
 |
 |
||
 |
||
 |
||
 |
||
 |
||
 |
||
 |
|
«Oslo Strykekvartett faller oppover» Klassisk program med Beethoven, Webern og Sibelius Program med velkjente øreslitere i ny drakt trakk et heller
sparsommelig publikum i 4. etg. på Driv en sein lørdagskveld. Det de kalte
populærprogram ble mindre populært enn det alvorlig klassiske som trakk fullt
hus i Banksalen søndag ettermiddag. En helt eventyrlig konsert målt i både i
presisjon og i gjennomførte interpretasjoner. Høy showfaktor Selv om de kaller konserten «Faller oppover» var det ingenting
som tydet på at hadde snudd gravitasjonsretninga. De sto fast og godt i
scenegolvet hele tida, der de spilte musikk som mer eller mindre har slitt ut øregangene
våre uten at vi har skjønt det. Men som gjorde det på en ny måte. Vi fikk høre
kjenningslåten til «Nitimen», «Rosa panteren», «Muppet-show». Vi fikk
diverse Abba-låter, velkjent filmmusikk og så videre. «Send in the
Clowns», «In the Mood» og melodier fra «West Side Story» fikk vi også høre.
Litt sang fikk vi også, i en parodi på Grand Prix-låt med «Romeo» og
i den gamle slageren «Only you», eller «Berre deg» som de kalte den og
skyldte på Tarjei Vesaas. En morsom seanse ble det. Både på den verbale siden gjennom måtene
de presenterte musikken på, ikke ulik Dizzie Tunes og på den instrumentale,
hvor de til tider imponerte med utsøkt klangbehandling. Spesielt gledelig var det at klangnyansene som musikerne fikk ut
av instrumentene, kom ut til publikum. Dette takket være lydmannen som brukte
ørene sine godt og hadde fin kontroll på det som kom ut av høyttalerne. Det hele var en trivelig seanse. Ikke et eneste øyeblikk
skjedde det noe som fikk en til å se nytten i å ha sikkerhetsnett, verken over
eller under. Eventyrlig samspill Søndagen var det smekkfullt i Banksalen. Denne konserten viste
seg å ha en helt annen appell til publikum enn det som skulle være populært. En klassisk, tradisjonell strykekvartett av Beethoven, et verk
av Anton Webern som representerer bruddet med de tradisjonene og banet veien for
atonal musikk og det egentlig ganske innadvendte verket «Voces Intimae» av
Sibelius holdt publikum i grep gjennom hele konserten. Hele veien med overlegen klarhet i spillet. Aldri tvil om temaer
og motiver. Lett å følge tematiske tråder som ble spunnet ut gjennom satsene
og fanget opp igjen i meget overbevisende, velkonkluderende kadenser. Vi fikk høre
tolkninger så gjennomtenkte og gjennomførte, og mettet med musisk budskap at
det bare var å gi seg over.
Terningkast seks |  |