 |
 |
 |
 |
||
 |
||
 |
||
 |
||
 |
||
 |
||
 |
|
Pasjonsmusikk er mer enn pompøse oratorier som rister deg sønder og sammen. Der finnes lavmælt musikk som inviterer til stille medvandring der pasjonsalvoret settes i meditativ hvilepuls, og savnet etter pauker og basuner aldri inntreffer. Joseph Haydns Jesu syv ord på korset er slik musikk. Den består av syv sonater som ledsager ordene Jesus talte på korset. Dette er noe av hans mest gjennomgripende musikk, skrevet i dyp religiøs refleksjon. Verkets dybde og spontane ærlighet fornemmes umidelbart. Orkesterversjonen av Jesu syv ord ble urfremført i katedralen i Cadiz, langfredag 1785. Veggene, søylene og vinduene var dekket med sort tøy, og bare en enslig taklampe brøt det alvorstunge mørket. Haydn ønsket å nå et større publikum, og skrev derfor en versjon for strykekvartett to år senere. Kraftfull. Oslo domkirke var riktignok ikke dekket av sort tøy, men i et stemningsfullt skumringslys ga Oslo Strykekvartett og skuespiller Andrea Bræin Hovig en kraftfull og overbevisende fremførelse av Haydns intenst religiøse verk. Oslo Strykekvartett grep straks den meditativt-filosofiske essensen i komposisjonen og formidlet det som lenge har vært betraktet som et av de mest utfordrende stykker i strykekvartett-repertoiret. De fire musikernes spill er uaffektert og direkte; uten omveier føres vi inn i verkets på samme tid kontemplative og fremadskuende karakter. Det er dessuten svært befriende med en tekstleser som evner å hvile i ordene og bære dem helt fritt, dit hvor de skal. Oslo Strykekvartett ønsket en ny komposisjon som kunne stå sammen med Haydns Jesu syv ord på korset, og henvendte seg til Magnar Åm. Til urfremførelse denne påsken fikk de her, i oppstoda. Åm, som gjerne skriver med en underliggende todeling der et fremoverrettet forløp avløses av en likevektstilstand, betrakter Haydns verk som fremoverrettet, med lidelsesdramaet "utspent i tid". Hans eget verk representerer en del 2, hvor det fokuseres på en tilstand av "ikkje-tid, ikkje-tyngd og barnleg alt-er-mogleg-undring som me kan ha kontakt med heile livet og som i siste instans - slik Jesus viser- overlever døden." Åm har rammet denne tilstanden inn med bibeltekster om mening, om gudsriket i oss, om lyset, og om å se Kristus i våre medmennesker. Han har vært dyktig i klippingen av tekster og de fungerer svært direkte. Musikene opptrer i to akser: Cello og bratsj i en fiksert øst-vest-akse, mens de to fiolinene beveger seg i sirkel, rundt tilhørerne. Intensjonen er å la tonene løpe gjennom publikum, fra den ene fiolinen til den andre. Gudssignal. Også i Åms komposison mestret Oslo Strykekvarttett og Andrea Bræin Hovig en formidling av alle forehavender i verket. Oslo Strykekvartett er så velsignet begavet. De gjør kort og godt de det skal. Åm har skrevet et dypt sakralt verk hvor likevektstilstanden inntreffer etter at tonene er sprengt innenfra og musikken kan fortsette ad infinitum. "I begynnelsen var logos, var meningen." Her er ingen subjekt-objekt-konstellasjon hvor musikken frembyr mening til lytterne. Her er det subjekt-subjekt, hvor musikken ér mening, og vi forflyttes fra en tilstand til en annen. Til likevekt. Musikken får en ikonografisk funksjon og fremstår som et tydelig gudssignal. Musikk og ord skaper det de sier. Magnar Åms musikk løfter, den viser oss at historen ikke slutter langfredag. Derfor er vi her nå: "her, i oppstoda".
Anmeldt av Hjalmar Atle Kjelsvik Vårt Land, 3. april 2002 |  |